Straffereaksjonsutvalget eller «Utvalget for strafferettslige reaksjoner og psykisk helse» – hadde frist til 1. mars 2025 for å evaluere forvaring, særreaksjoner som tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. De skal også utrede hvordan domfelte og innsatte med alvorlige psykiske lidelser eller utviklingshemming blir ivaretatt. At fristen ble utsatt fra 1. september 2024, sier sitt om hvor omfattende arbeidet er.

Etter et møte med daværende statssekretær John-Erik Vika og en fagdirektør i Justisdepartementet 8. oktober 2024, ble jeg anbefalt å sende inn mine innspill til utvalget. Basert på egne erfaringer og observasjoner, delte jeg ti innspill skriftlig med håp om at de kunne være relevante for det videre arbeidet.

NOU-overlevering og mine refleksjoner

Den offentlige utredningen (NOU) ble overlevert til helse- og omsorgsminister Vestre og justis- og beredskapsminister Aas-Hansen 17. mars 2025.

Fem punkter fanger spesielt min interesse:

🔹 Manglende kunnskapsgrunnlag og tilgjengelig tid: Utvalget ønsket å utforske flere problemstillinger, men mangelen på tilgjengelige data gjorde dette vanskelig. Utvalgets flertall mente vurderingene i del 5 om anbefalinger til dels er mangelfullt utredet og diskutert. Det ble også kommentert at utvalgsmedlemmene i sluttfasen fikk utilstrekkelig tid til grundig å diskutere og formulere utvalgets anbefalinger og konsekvensen av disse.

🔹 Mange anbefalinger: I del 5 av rapporten presenteres rundt 70 anbefalinger. Dette viser at det er potensial for konkrete endringer. Samtidig er det for mange til at man håndterer samtlige.

🔹 Det grunnleggende dilemmaet: Staten skal både beskytte individets frihet og samtidig sikre samfunnsvern. Hvordan disse hensynene balanseres, er og blir en viktig diskusjon. Dessverre løftes dette frem som et dilemma at denne avveiningen ikke har blitt tilstrekkelig behandlet.

🔹 Det er noen som er for syke: Det legges opp til at det etableres sikkerhetsboliger for de personene som har vært lenge i døgninstitusjon uten at man oppnår adferdskontroll. På pressekonferansen ble det omtalt personer som hadde vært 30 år på sykehus. Det er en svært dårlig utnyttelse av kapasiteten i psykisk helse når man vet at det mangler sengeplasser. Samtidig så er annerkjennelsen av at det er noen som trenger et tilbud kanskje til og med resten av livet.

🔹 Økonomi og bemanning: Jeg har flere ganger lurt på hva som er den maksimale kostnaden for et botiltak utenfor døgninstitusjon både økonomisk og personellmessig. Det er vanskelig å få riktige tall, men når det nevnes at tiltaket for en person utenfor institusjon koster 16 millioner i året så er det antakelig også en betydelig bemanning som er påkrevd. Med de stadige innspillene på at vi ikke har nok bemanning i enkelte delene i helsevesenet så er denne ressursbruken krevende å forstå.

Jeg er takknemlig for at flere av mine innspill ser ut til å ha blitt vurdert i rapporten. At kunnskapen fra UKOMs rapport om drapet på min mor er med i kildelisten, bekrefter at det var riktig å varsle den gangen. Samtidig så er det en del mangler. Spesielt savner jeg den store diskusjonen om individets frihet og å sikre samfunnsvern.