En ubehagelig debatt

Det vi kan gjøre er å dele vår historie slik at andre slipper å stå her med oss. Da jeg begynte å engasjere meg i denne problemstillingen, fikk jeg beskjed fra en politiker at saken var dødfødt. Det fantes ingen politiske vinnere eller tapere i en sak som dette. Det var bare tapere, og det var hele samfunnet som tapte. Det var en kollektiv angst for å diskutere problematikken.

Noe av det tristeste jeg har opplevd var da jeg full av forventning satt på Stortingets tilhørerbenk for to år siden. Helse- og omsorgskomiteen hadde gått inn for at «Stortinget ber regjeringen utrede ansvarsfordelingen mellom justissektoren, helsesektoren og kommunesektoren i saker med en kombinasjon av kriminalitet og behov for psykisk helsehjelp.» Debatten kokte bort i hvorvidt det var greit å omtale personer som «tikkende bomber.» Svært lite handlet om hvorfor det var viktig å avklare ansvaret mellom de ulike sektorene. Jeg fikk i etterkant et møte med daværende helseminister Kjerkol, men ble ikke særlig klokere. Det var vanskelig å få fram budskapet: Vi kan ikke bare frata personer ansvaret for handlingene sine fordi de er syke – noen må overta dette ansvaret.

Ansvarsfraskrivelse skaper utrygghet

Agderpostens kommentator peker på det samme: Ansvarsfordelingen mellom de ulike sektorene er uforståelig for oss som står på utsiden og føler oss utrygge. Taushetsplikt, pågående saker og vurderinger av forsvarlighet tåkelegger tillit, trygghet og ansvar.

Jeg vil løfte fram to eksempler:

●     Statsforvalteren omtaler helsehjelpen som ble gitt som forsvarlig. I forbindelse med Kongsberg-hendelsen laget Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorg (UKOM) en rapport som blant annet omtaler «forsvarlighet.» Randi Rosenqvist ble sitert på følgende: «Når statsforvalteren sier at det er forsvarlig helsehjelp, er det en erkjennelse av at den behandlingen han har fått er så vanlig at man ikke kan si at dette ikke er forsvarlig helsehjelp. Jeg synes det er leit hvis statsforvalter legger kravene til forsvarlig helsehjelp så lavt at det går totalt galt.»

●     Agderpostens kommentar peker også på informasjonsflyten fra politiet til helsevesenet om voldsrisiko. I en annen UKOM-rapport, knyttet til drapet på min mor, kan vi lese hvordan politiet delte informasjon som ikke ble journalført eller brukt. Da forsvarlighetsvurderingene ble gjort, var ikke opplysningene fra politiet en del av underlaget.

Vold uten konsekvenser

I perioden 2011–2020 var det 1525 personer i Norge som fikk henlagt to eller flere voldssaker fordi det var tvil om de var tilregnelige. Disse personene, som på sett og vis fikk «frikort» til å utøve vold uten konsekvenser, sto bak over 7000 henlagte saker. Vi må tørre å diskutere retten disse personene har til å utøve vold opp mot samfunnets behov for beskyttelse. Det er et sted å starte debatten.

Familie, venner og kjente av Miriam vil være utenfor Tinghuset 1. og 3. april. Vi vil dele våre historier om utrygghet og fakta om hva en dom på tvungent psykisk helsevern faktisk innebærer. Du trenger ikke å kjenne Miriam for å være der. Vær der for at du er redd for at noe slik som skjedde Miriam skal skje med dine nære. For å vise at vi trenger bedre mekanismer for å ivareta samfunnsvernet. Jeg oppfordrer spesielt Agderbenken på Stortinget og lokalpolitikere i Arendal og omkringliggende kommuner til å komme. Først og fremst for å vise omsorg, men også for å lære.

Hvis du ennå ikke er skremt, anbefaler jeg at du leser Faktisk.no sin artikkel om dom på tvungent psykisk helsevern.