«Frank» kommer inn på apoteket. Han trenger medisin.
De ansatte kjenner ham igjen. Han har vært der mange ganger før. De trekker seg unna og ringer politiet.

Men før politiet rekker å komme, dytter «Frank» den eldre damen foran seg i køen. Hun faller, slår hodet i hyllekanten og blir liggende.

Politiet ankommer kort tid etter og pågriper «Frank».
Og der slutter boken. Spørsmålet om tilregnelighet blir aldri omtalt.

---

Påsken er synonymt med krim i Norge.

I mange år storkoste jeg meg med det – bøker, TV-serier, mysterier. Den intellektuelle jakten på en skyldig. Et puslespill av spor og motiver, lagt ut for oss som elsker å følge den briljante etterforskeren fram til løsningen.

Men etter hvert har virkeligheten tatt over. De siste årene har jeg vært tett på flere alvorlige hendelser – og to drapssaker spesielt. Ikke som etterforsker. Ikke som leser. Men som en pårørende, som støtteperson for andre rammede.

Og i virkeligheten er det aldri som i boka.

I virkeligheten finnes det sjelden et mysterium. Det er ikke noe spill. Ikke noe lurt motiv som til slutt oppdages.
Ofte er handlingene meningsløse. Det skjer plutselig. Uten logikk. Uten rasjonalitet.

Ofte vet man nøyaktig hvem som gjorde det, og det finnes ikke rom for intrikate etterforskningsløp. Politiet kommer, pågriper. Retten må bare avgjøre om det var gjerningspersonen – og om vedkommende er så syk at det er legene som må overta ansvaret for samfunnsbeskyttelse.

Og det skjer. Oftere enn vi liker å tro.

Dessverre har helsevesenet verken kapasitet eller verktøy til å håndtere dette. Plassene for døgnbehandling er få. Noen av dem som dømmes til behandling, har lidelser som ikke lar seg kurere.Er det ikke et paradoks at vi overlater dette ansvaret til leger med ti års utdanning og sier: «Nå er det din jobb å passe på denne personen, på ubestemt tid»?
De kunne brukt kunnskapen sin på dem som faktisk har et behandlingspotensial – ikke fungert som barnevakter for mennesker uten innsikt i egne handlinger.

Jeg slukte krim en gang i tiden. Elsket det.
Men nå? Nå har jeg sett for mye av virkeligheten.

Virkelige drapssaker er sjelden tilfredsstillende. De har ikke klimaks, ikke konklusjon, ikke forløsning.
Det finnes ingen dypere mening. Bare tap. Bare sorg. Bare smerte.

Og jeg vet nå – det finnes ingen krimroman som kan måle seg med den brutaliteten og det meningsløse i det virkelige liv som brått og urettferdig blir revet bort. Nå legger jeg bare ned påskeliljer på kirkegården. På stedet hvor min mor ble angrept. Ved siden av barnegravene. Ved siden av alle de andre livene som ble så alt for korte.