Det er nå om lag to måneder siden dommen i Agder tingrett falt etter drapet på Miriam Ayres Cea. Siden den gang har det skjedd flere oppsiktsvekkende utviklinger – utviklinger som fra et samfunnsvern-perspektiv reiser alvorlige spørsmål om rettssikkerhet, systemansvar og helsetjenestens rolle i strafferettspleien.

Dømt og anket – men hvor skal han være?

Gjerningsmannen ble dømt til tvungent psykisk helsevern. Dommen er anket, og ny behandling i lagmannsretten er berammet til oktober. I mellomtiden har det oppstått et juridisk og institusjonelt vakuum:

• Siden han er dømt til helsevern og ikke fengselsstraff, skulle det vært sendt en begjæring om fortsatt varetekt.
• Dette ble ikke gjort, og gjerningsmannen har derfor – teknisk sett – vært ulovlig fengslet i en periode.
• Etter forespørsel fra politiet er han nå overført til Sørlandet sykehus.
• Forsvareren mener han ikke bør flyttes fra Froland fengsel.

Vi står altså i en situasjon der ulike aktører er uenige om hvem som faktisk har ansvaret for en person som samfunnet samtidig har definert som for syk til å sone, men som likevel holdes i fengsel.

Når helsehjelp blir et strafferettslig verktøy

Dette er ikke en ny problemstilling. Bruken av såkalt varetektssurrogat – altså helseinstitusjon i stedet for varetekt i fengsel – ble grundig omtalt i UKOM-rapporten etter drapet på min mor. Der ble det blant annet vist til en rapport fra SIFER som slo fast:

Omfanget av varetektssurrogat er usikkert. Det er ingen oversikt over slike dommer, og kartlegging er vanskelig. Det som kjennetegnet erfaringene med varetektssurrogat var at det var uklart anvendelsesområde, uklart omfang og uklar gjennomføring.

Fra domstolenes hjemmeside kan vi lese at vilkårene for varetektsfengsling er en straffbar handling med strafferamme over 6 måneder samt at et av følgende krav må være oppfylt:

• fare for at personen rømmer og ikke møter til rettssaken

• fare for at personen ødelegger bevis, for eksempel ved å kontakte og påvirke vitner, truer vitner eller tilpasser forklaringen sin til andres forklaringer

• sterk fare for gjentakelse av straffbare handlinger

• personen ber selv om å bli varetektsfengslet

Så vi har et paradoks her at man kan varetektsfengsles og dermed overføres til varetektssurrogat på helseinstitusjon for handlinger over 6 måneders fengsel. Samtidig så kan man ikke dømmes til videre helsehjelp hvis ikke den straffbare handlingen har over 6 års strafferamme.

Uklare roller og utilsiktede konsekvenser

Så i en periode nå frem til dommen faller i Lagmannsretten så er gjerningsmannen på Sørlandet sykehus. Men:

• De har tidligere satt en annen diagnose enn det rettsapparatet bygger på.
• Det er usikkert om de har fått tilgang til den nye, rettspsykiatriske vurderingen.
• Han tar nå opp en behandlingsplass som egentlig skulle vært for pasienter med reelt behandlingsbehov innen ordinær psykisk helsevern.

Dette er ikke et unntak. I NOU-en Samfunnsvern og omsorg beskrives det slik:

«For øvrig var tilbakemeldingene fra helseforetakene at siktede med institusjonsopphold som varetektssurrogat fortrengte pasienter fra institusjonen.»

Og videre:

«Ett av foretakene meldte om fem varetektssurrogatinnleggelser på kort tid, hvorav ingen av de varetektsinnsatte ble idømt tvungent psykisk helsevern.»

Dette reiser et viktig spørsmål: Er noen saker akkurat alvorlige nok til å gi varetekt, men ikke alvorlige nok til å resultere i dom og reelt behandlingstilbud? Hva gjør det med tilliten til systemet?

Et behov for klargjøring og ansvar

Denne saken illustrerer med all tydelighet behovet for:

• Klare regler for hvem som har ansvar for personer i grenseland mellom straff og behandling.
• Forutsigbarhet for helsetjenesten i møte med pasienter som egentlig er varetektsinnsatte.
• Trygghet for samfunnet – ikke bare etter dom, men også i mellomfasen.