De siste månedene har justissektoren lansert flere tiltak for å bedre ivareta ofre og etterlatte etter kriminelle handlinger. Blant forslagene er nye regler for varsling ved permisjoner, samt bruk av fotlenke for forvaringsdømte på permisjon.

Disse grepene fortjener applaus. Pressemeldingen fra regjeringen om nye varslingsregler går hardt ut: “En av statens viktigste oppgaver er å beskytte sine innbyggere. Det er derfor viktig for regjeringen at rettssystemet ivaretar hensynet til ofrene for kriminalitet slik at deres videre liv kan bli så godt som mulig.”

Problemet er bare at de ikke gjelder oss – de som har mistet noen i møte med en gjerningsperson som ikke er strafferettslig tilregnelig.

Min mor ble drept av en slik person. En som staten allerede én gang hadde unnlatt å beskytte samfunnet mot.

La meg vise hvor systemet svikter – igjen:

To eksempler:

1. En person begår grov kroppsskade.
   
2. En annen dreper, med en lang forhistorie av alvorlig vold.
   

Dersom førstnevnte er tilregnelig, vil ofre og pårørende få varsel ved permisjon og når dommen er ferdig sonet. Dette er nå foreslått lovfestet.

Men hvis personen ikke er tilregnelig? Og det ikke finnes grunnlag for dom til tvungent psykisk helsevern? Da skjer det – ingenting. Ingen rettssak. Ingen dom. Ingen varsling. Gjerningspersonen kan plutselig dukke opp i samme nærmiljø – uten forvarsel. Taushetsplikten beskytter gjerningspersonen, uten hensyn til offeret.

Selv ved dom til tvungent psykisk helsevern er det behandlende lege som i utgangspunktet avgjør – inkludert permisjon. Helsedirektoratet har i dag tolket lovverket slik at varsling av enkelt permisjoner kun skal skje dersom det er «av særlig betydning» for fornærmede og etterlatte. Det skal unngås unødig byråkrati og «uro». Likevel har statsadvokaten rett til å klage hvis det skjer overføringer mellom ulike sikkerhetsnivåer.

For han andre så vil det ofte være forvaring eller dom på tvunget psykisk helsevern som er de to alternativene. Kontrastene er store også her: En forvaringsdømt kan få første permisjon etter to tredjedeler av minstetiden. Da gjerne med vilkår som rusfrihet eller at man ikke skal møte visse personer. Tiden for første permisjon blir da ofte mange år etter dommen.

Men hva med den utilregnelige? Etter tre uker i døgnbehandling kan vedkommende overføres til kommunalt tilbud. Ved nyttår var 139 av 367 med tidsubestemt dom under psykisk helsevern utenfor døgninstitusjon. Mange ble fortsatt vurdert som farlige av retten, men fikk likevel bo ute – i tilbud hvor det ikke mulighet for tvangstesting for rus, selv om rus utgjør en del av risikoen.

Det er på tide å stille spørsmålet: Hvordan ivaretar vi de fornærmede og etterlatte, når gjerningspersonen er psykotisk og utilregnelig?

Noen vil si det gjelder så få. Men mellom 2014 og 2021 var 168 personer ofre for drap eller drapsforsøk begått av personer med alvorlig psykisk lidelse. Antall etterlatte og pårørende er mange ganger høyere. Det er like mye pårørende til gjerningspersonen som pårørende til den som blir utsatt for drap eller drapsforsøk

Vi er mange som sitter igjen – ikke bare med sorgen, men med frykten for at det skal skje igjen. Det er vanskelig å være uenig i daværende justisministers Mehl sitt sitat i pressemeldingen “En varslingsplikt for kriminalomsorgen, uten dagens skjønnsmessige vurdering, vil styrke fornærmedes og etterlattes stilling.” Det er derimot vanskeligere å forstå hvorfor fornærmedes og etterlattes stilling skal avhenge av tilregneligheten til gjerningspersonen. At helsevesenet skal ivareta den skjønnsmessige vurderinger når de også skal behandle. Det er jo vanskelig når samme lege skal motivere en gjerningsperson som de møter ofte til behandling og samtidig vurdere om personer bør informeres om permisjoner.

Vi ber ikke om hevn. Vi ber om at vi får samme rettigheter på beskyttelse som hvis gjerningspersonen var ansvarlig for sine egne handlinger. Når staten sier at du ikke kan straffes, har også staten et ansvar for å beskytte samfunnet mot handlingene til denne personen.