4. november er det frist for å sende inn høringssvar på følgende høringsnotat . Bakgrunnen som blir nevnt i notatet er blant annet at «En rekke offentlige utredninger og evalueringsrapporter har belyst og drøftet behovet for informasjonsutveksling mellom politiet og helsetjenestene. I flere av dokumentene er informasjonsutveksling pekt på som et kritisk punkt i samhandlingen mellom offentlige aktører om oppfølgingen av personer med alvorlig psykisk lidelse og voldsrisiko. Dagens regelverk anføres å være til hinder for nødvendig informasjonsutveksling og bedre forebygging.»

---

Understående er mitt høringssvar. Jeg oppfordrer flest mulig til å sende høringssvar. Den enkleste måten det kan gjøres på er å sende inn en setning: «Vi støtter forslaget uten merknader». Alternativt: «Vi støtter forslaget, men mener at rettspsykriatriske erklæringer bør blir en del av helsejournalen ved domfellelse på tvunget psykisk helsevern»

Send inn høringssvar på følgende link: Høringssvar

---

Svar på høringsnotatet:
«Utveksling av opplysninger mellom helsetjenesten og politiet og PST om personer med psykiske lidelser og antatt voldsrisiko»

Bakgrunn

Inntil min mor ble drept av en utilregnelig gjerningsmann i februar 2019, var jeg lykkelig uvitende om hvor store utfordringer Norges håndtering av utilregnelige gjerningspersoner faktisk innebærer.

Gjerningsmannen ble vurdert som strafferettslig utilregnelig rundt halvannet år før drapet. I perioden frem til drapet var det ingen som fulgte ham opp, fordi han ble vurdert til å ha medisinsk samtykkekompetanse. På tidspunktet for rettssaken hadde han vært tiltalt i 22 rettssaker for flere hundre lovbrudd – mange av dem voldslovbrudd. Han hadde tidligere blitt skutt av politiet i selvforsvar. I ettertid har Gjenopptakelseskommisjonen vurdert at han var utilregnelig enda tidligere, og godtok at utilregnelighet skulle gjelde for alle straffesaker siden 2009. Totalt ble han da frifunnet i seks rettssaker og anslagsvis 100 straffesaker. [1]

Til orientering: Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenester (UKOM) sin rapport «Hva kan vi lære av et drap begått i psykotisk tilstand» omhandler drapet på min mor. [2]

I ettertid av drapet har jeg, gjennom mitt engasjement, blitt kontaktet av flere pårørende – både til gjerningspersoner og ofre – i saker knyttet til utilregnelighetsvurderinger. Det er en felles frustrasjon over at samfunnet ikke klarer å forhindre såkalte «varslede voldshandlinger», som i enkelte tilfeller ender med drap.

Selv om jeg støtter forslagene i høringsnotatet, vil jeg understreke behovet for at helsevesenet aktivt etterspør og benytter informasjon fra politiet. Jeg har listet opp noen punkter som belyser utfordringene i samarbeidet mellom helsevesen og politi.

Samarbeid mellom behandlende lege og rettspsykiatri

I forbindelse med komitébehandlingen av Dokument 8:15 S svarte daværende helseminister følgende: [3]

«Jeg støtter intensjonen i representantenes forslag om å lovfeste at faglig ansvarlig, i løpet av de tre første ukene av oppholdet på døgninstitusjon i psykisk helsevern, skal ha plikt til å rådføre seg med de rettspsykiatrisk sakkyndige som har observert den domfelte.» 
«Jeg vil vurdere innføring av en slik plikt for den faglige ansvarlige i forbindelse med framtidige lovarbeider.»

Det største problemet – både i min sak og i mange andre saker som berører samfunnsvernet – er at helsevesenet ikke konsulterer rettspsykiatrien. Dersom politiet eller påtalemyndigheten ikke tar aktive valg, blir rettspsykiatriske vurderinger og kommentarer om fremtidig risiko ofte aldri lest av helsepersonellet som skal ivareta samfunnsvernet.

Helsetilsynets rapport for perioden 2020–2024 omtaler tilsynssaker som gjelder dom på tvungent psykisk helsevern: [4]

«Helsetilsynet er bekymret for at pasienter på dom etter alvorlig vold ikke blir ivaretatt innenfor forsvarlige rammer under gjennomføring av særreaksjonen. Fellesnevneren i disse tilsynssakene er en for svak vektlegging av samfunnsvernet.»

I starten av denne femårsperioden var 253 personer på aktiv dom til tvungent psykisk helsevern. Det tilsvarer nærmere 2 % av pasientgruppen – noe som er bekymringsverdig, særlig med tanke på samfunnsvernet.

Rettsmedisinsk kommisjon har i sine årsrapporter (2019–2022) pekt på at sakkyndige ofte finner mer alvorlig sykdom enn det som fremgår av journalene fra sykehus. [5]

De advarer også mot for korte observasjonsperioder og mangelfull metodikk, og understreker at alvorlig psykisk sykdom i enkelte tilfeller blir oversett eller «normalforklart».

Sammen med uttalelsen fra daværende helseminister Kjerkol mener jeg derfor at rettspsykiatriske vurderinger bør inngå som del av pasientjournalen ved domfellelse. Dette er allerede del av rettsdokumentene, og bør derfor også være tilgjengelig for behandlende helsepersonell. Dette vil gjøre det betydelig lettere å ivareta samfunnsvernet.

Informasjonsutveksling mellom helseforetak og kommuner

Kommunikasjonsutfordringene er ikke begrenset til politi og helse. I flere saker har voldsinformasjon ikke blitt delt mellom helseforetak. I drapet på Miriam Ayres Cea ble eksempelvis ikke voldshistorikk fra ett helseforetak delt med det foretaket hvor gjerningsmannen var hjemmehørende. Dermed ble politiet aldri kontaktet, til tross for at han hadde flere trusselsaker med kniv og domfellelser for vold. [6]

Også medisinsk-etisk komité ved UiO har diskutert hvorvidt informasjon om voldshistorikk skal deles når en person på aktiv dom skrives ut til en kommune. [7] De foreslår en voldsrisikovurdering som utgangspunkt, men ser helt bort fra samfunnsvernets betydning. De har ikke forstått at så lenge en person er på aktiv dom til tvunget psykisk helsevern så har justissektoren konkludert med at det er gjentagelsesfare.

Jeg mener det må presiseres langt tydeligere at informasjon knyttet til voldspotensial og risiko skal deles mellom helseinstanser også.

Hvem eier voldsinformasjon?

Slik jeg forstår det, er det politiet som eier informasjonen om voldshendelser. Helsevesenet skal anmelde voldshendelser de får kjennskap til. Politiet sitter med informasjon om hendelser utenfor institusjon, mens påtalemyndigheten vurderer tilregnelighet.

SSB-rapport 09423 viser at mellom 40–50 % av personer som har fått voldssaker henlagt på grunn av tvil om tilregnelighet, begår nye voldshandlinger innen fem år. [8]

	2015	2016	2017	2018	2019
Alle	443	451	466	489	504
Uten tilbakefall	254	256	268	278	271
Med tilbakefall	189	195	198	211	233
Andel	43 %	43 %	42 %	43 %	46 %

Kripos sin rapport «Vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser» viser at i perioden 2011–2020 fikk 1525 personer to eller flere voldslovbrudd henlagt på grunn av tvil om tilregnelighet – totalt 7020 lovbrudd, i snitt 4,6 per person. [9]

Selv om de fleste med psykisk sykdom ikke begår vold, er det enkelte som står for svært mange og alvorlige handlinger. Derfor må politiet kunne dele informasjon knyttet til personer med gjentatte voldslovbrudd med helsemyndighetene samt etterspørre voldsrisikovurderinger. Hvis alle voldsrisikovurderinger knyttet til psykisk sykdom kun kan initieres av helsevesenet selv vil mye risiko i samfunnet ikke bli avdekket.

Samfunnsvern

Begrepet samfunnsvern er ikke definert. Avvergingsplikten beskriver lovbrudd hvor helsevesenets taushetsplikt skal brytes, for eksempel ved vold i nære relasjoner. Likevel ser vi at helsepersonell ofte vegrer seg for å varsle politiet i frykt for å skade pasientrelasjonen.

SIFERs rapport «Utskrivningsklare pasienter i sikkerhetspsykiatrien» definerer samfunnsvern som «vern av samfunnet mot ny, alvorlig vold som kvalifiserer til tvungent psykisk helsevern». [10]

Avslutning

Manglende etterspørsel etter informasjon som ligger til grunn for en utilregnelighetsvurdering er et alvorlig problem. Det vil ikke løses gjennom de foreslåtte endringene alene. Det må også endres når helsevesenet er pålagt å hente ytterligere informasjon fra politiet. Når helsevesenet overtar ansvaret gjennom en dom på tvungent psykisk helsevern, bør også de medisinske opplysningene som ligger til grunn for dette ansvaret, inngå i pasientjournalen.

Kilder

1. Gjenopptakelseskommisjonen for straffesaker, avgjørelser 2019–2020.

2. Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenester (UKOM): «Hva kan vi lære av et drap begått i psykotisk tilstand?» (2021).

3. Helse- og omsorgsdepartementet: Svar fra helseminister Ingvild Kjerkol til komitébehandlingen av Dokument 8:15 S (2022).

4. Helsetilsynet: «Tilsynserfaringer med dom på tvungent psykisk helsevern 2020–2024».

5. Den rettsmedisinske kommisjon: Årsrapporter 2019–2022.

6. Agderposten og NRK Sørlandet, omtale av drapet på Miriam Ayres Cea (2024).

7. Medisinsk-etisk komité ved Universitetet i Oslo, drøftingsnotat om deling av voldsinformasjon (2023).

8. Statistisk sentralbyrå (SSB): Rapport 09423 «Personer med voldssaker henlagt på grunn av tvil om tilregnelighet».

9. Kripos: «Vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser» (2021).

10. SIFER: «Utskrivningsklare pasienter i sikkerhetspsykiatrien» (2023).