Etter dobbeltdrapet på Otta: Debatten bør handle om læring og ansvar – ikke om penger.
Først publisert i Gudbrandsdølen Dagningen 23. mai 2023. Les innlegget hos Gudbrandsdølen Dagningen.
Da er det snart tre uker siden dommen falt etter det tragiske dobbeltdrapet i Otta. Jeg har utrolig respekt for de etterlatte, som ønsker å løfte fram en debatt. Dette er en vanskelig tematikk å nå fram med. Jeg er selv pårørende til et drap hvor gjerningsmannen er psykisk syk. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fortalt om mine erfaringer. Responsen er som regel: «Er det virkelig sånn, det visste jeg ikke».
Da jeg begynte å jobbe med saken min var det en politiker som sa til meg: «Du kommer aldri til å få til en debatt her. Dette er en sak uten politiske vinnere eller tapere. Det er bare tapere.»
Dessverre er konklusjonen til statsforvalteren i min sak, etter drapene i Kongsberg og i denne saken at helsehjelpen er i henhold til forsvarlig praksis. Sammen med vurderingen kommer en uttalelse om at det er lite eller ingenting å lære av hendelsen. I ettertid har det blitt laget rapporter av UKOM både knyttet til drapet på min mor og drapene i Kongsberg hvor det kommer fram flere mulige læringspunkter også utenfor helsevesenet.
Så hvilke muligheter gjenstår for å oppnå læring i dette tilfelle? Antakelig at gjerningsmannen søker om pasientskadeerstatning. Dette krever imidlertid at gjerningsmannen søker om det. Det har skjedd en gang tidligere i en drapssak, men ble da avslått.
Jeg har sett ansvarsfordelingen for psykisk syke med voldshistorikk bli debattert på Stortinget i vinter. Et forslag om at Stortinget ber regjeringen utrede ansvarsfordelingen mellom justissektoren, helsesektoren og kommunesektoren i saker som gjelder kriminalitet og behov for psykisk helsehjelp ble anbefalt av helse- og omsorgskomiteen. Debatten i Stortinget inneholdt noen viktige punkter – Helse- og omsorgsminister Kjerkol nikker enig når det fra Stortingets talerstol blir sagt at debatten om personer som blir dømt til tvunget psykisk helsevern var en diskusjon som ble glemt for noen år siden. Det imidlertid forhindret ikke forslaget fra å bli stemt ned av regjeringen sammen med SV.
I et privat møte med Kjerkol kom jeg ikke nærmere en helhetlig debatt. Debattens tema burde etter mitt perspektiv være det vanskelige temaet som ikke kan løses med penger. Hvor går grensen mellom et individs rettigheter og samfunnets behov for sikkerhet? Gjerningsmannen i Otta har antakelig i lengre tid blitt vurdert som strafferettslig utilregnelig. Det vil si at hans samfunnskontrakt har blitt opphevet. Alle straffbare handlinger under 5 års fengsel som strafferamme ville blitt henlagt. Jeg har ingen kjennskap til om noen handlinger ble henlagt i denne saken.
Tilbake til de tre ukene siden dommen falt. Tre uker er nemlig minstetiden i institusjon etter en dom på tvunget psykisk helsevern.
Etter tre uker er det juridisk sett mulig at han kan flytte tilbake og ha tilsyn en gang i uken fra psykisk helsevern. Vi vet at dette ikke skjer med gjerningsmannen i dette tilfellet, men dette er lovens minimum ved dom. Av de 317 personene som er dømt til tvunget psykisk helsevern ved årsskiftet var 37 % ikke på døgninstitusjon.
Samtidig skal vi huske at det er ikke alltid det blir dom. Det er nemlig et krav om at det må være gjentakelsesfare for en ny alvorlig straffbar handling. I en rettssak for noen år siden ble en sønn frikjent for drapet på sin mor fordi han var utilregnelig. Konklusjonen ble nemlig at det ikke var gjentakelsesfare og dermed så var det ikke noe grunnlag for dom på tvunget psykisk helsevern.
Jeg håper at dette ikke blir en debatt om penger, men om læring og ansvar!
Innlegget er skrevet av Lars Johan S. Hereid og først publisert i Gudbrandsdølen Dagningen 23. mai 2023. Les innlegget hos Gudbrandsdølen Dagningen.
Legg igjen en kommentar