Dommen har falt på tvunget psykisk helsevern. Historikken er lang, og gjerningsmannen vurderes både som svingdørspasient hos helsevesenet og gjenganger hos politiet.
Først publisert i Hamar Arbeiderblad 30. juni 2026. Les innlegget hos Hamar Arbeiderblad.
Jeg våger meg på beskrivelsen «tikkende bombe». Hamar Arbeiderblad avslutter helt riktig lederen sin med «Da bør noen ta tak i denne saken med det mål at vi må lære av den for å forhindre at noe lignende skjer igjen.»
Jeg kan berolige avisen og leseren: det kommer ikke til å skje noen ting. Det vil ikke være «noen» som kommer til å ta tak i saken.
Som det riktig påpekes i lederen, ligger Norge stille frem til høsten. Og jeg kan berolige alle som frykter at de er «noen» hvis dere også ligger stille i båten så kommer ingen til å følge opp dette.
Jeg har vært vitne til for mange saker med tap av liv som konsekvens, uten at læring løftes frem.
Jeg har holdt flere foredrag for aktører innenfor både politi og helse, der jeg har delt hvordan samarbeidet mellom ulike aktører knyttet til drapssaker ikke tilregnelig gjerningsperson aldri har blitt evaluert.
I en del tilfeller mangler også varsler om hendelsen til tilsynsmyndigheter som alvorlige hendelser. Nettopp fordi alle mener at det er «noen» som burde gjøre det.
Det startet med følgende setning i dommen på gjerningsmannen som drepte min mor: «Det antas at de aktuelle instanser på bakgrunn av sakens karakter og tragiske utfall på eget initiativ har gjennomgått de ulike sider av saken med tanke på om noe kunne vært håndtert annerledes og hvilke erfaringer en kan trekke ut av dette».
Jeg begynte å ettergå hvilke gjennomganger av læring som egentlig hadde funnet sted på domstidspunktet. Det eneste som eksisterte var en intern evaluering hos det lokale helseforetaket, som konkluderte med at de hadde gjort alt de kunne og det knapt er mulig å bli god nok.
Det tok fem år med arbeid, klaging og oppfølging før holdningene endret seg.
UKOM utarbeidet rapporten «Hva kan vi lære etter et drap begått i psykotisk tilstand?» med flere nasjonale læringspunkter for både helse og justis.
Til slutt ble det også vurdert at kommunens helsetilbud innebar lovbrudd, noe statsforvalteren slo fast. Det var altså masse å lære.
Likevel var det ingenting av denne læringen som ble løftet frem av «noen». Det ble jeg, som pårørende til hun som ble drept, som måtte bruke år på å få frem læringen.
Den viktigste observasjonen min er at ingen fra verken tilsynsmyndigheter, helsemyndigheter eller kommune kommer til å lese dommen eller følge det juridiske etterspillet.
Jeg har til og med vært borti tilfeller der de ovennevnte aktørene mener det er uetisk å motta en dom og innholdet i den.
Min mening er at flere aktører burde lese dommer for å lære og forbedre tjenestetilbudet, nettopp for å unngå at det skjer igjen.
En dom er et offentlig dokument som hvem som helst kan be om innsyn i, så lenge det er lett å identifisere saken til domstolen, noe det som regel er etter medieomtale.
Hvem som helst kan sende en e-post til domstolen og be om kopi av en dom.
Så hvis jeg skal gi en anbefaling til Hamar Arbeiderblad, er det at de hjelper dem de tenker kanskje kunne vært «noen», og sender dem dommen som sommerlektyre.
Deretter kan de be om en uttalelse og spørre om det er de som er «noen», eller om de kjenner noen som er det. Uansett tror jeg jeg vet hva svaret blir: De er enige i at det må være «noen», men det er ikke dem.
Innlegget er skrevet av Lars Johan S. Hereid og først publisert i Hamar Arbeiderblad 30. juni 2026. Les innlegget hos Hamar Arbeiderblad.
Legg igjen en kommentar