Hvem skal ha informasjon når en potensielt voldelig pasient overflyttes kommunehelsetjenesten?

Dette er kanskje en av de fagartiklene som fra perspektivet til denne siden var mest utfordrende.

Artikkelen kommer fra den klinisk-etiske komiteen ved Universitetet i Oslo og beskriver følgende etiske utfordring:

Er det rett at helsepersonell bevisst unnlater å informere annet helsepersonell, som skal yte helsehjelp, om alvorlig(e) voldsepisode(r) i en persons historie?

Bakgrunnen

Kommunen mottar en søknad om kommunal bolig fra en mann som er i 40-årene. Personen er innlagt i en sikkerhetsavdeling fordi han er dømt til tvungent psykisk helsevern. Han har en dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter alvorlig vold utøvd overfor en venn. Fra spesialisthelsetjenesten er det nå et ønske om snarlig overføring til kommunen; at kommunen tildeler bolig samt tilbud om nødvendig helsehjelp til personen. Mannen har diagnosen paranoid schizofreni og er medisinert for denne sykdommen. Spesialisthelsetjenesten (psykiatrisk institusjon) skal følge opp den medisinske behandlingen også etter overflytting til kommunen. Ut over behovet for hjelp til medisinering har personen problemer med å delta i sosiale sammenhenger, han snur døgnet, dusjer og vasker seg sjelden og framstår derfor ofte som uflidd. Han har ikke vist psykotiske trekk de siste årene.

Personalet på sikkerhetsavdelingen som har kontakt med kommunens representant gir uttrykk for at det er spesialisthelsetjenestens representanter som skal bestemme hvem som skal ha full informasjon om personen, og at dette skal forbeholdes få.

Hvorfor saken er krevende sett fra samfunnsvernet

1. Samfunnsvernet er ikke nevnt

Personen er dømt til tvunget psykisk helsevern, og dommen er ikke opphevet. Det betyr at samfunnsvernet skal prioriteres foran behandlingen. Likevel er det ingenting i drøftingen som viser til Helsedirektoratets kommentar til psykisk helsevernloven § 5-3:

«Ved vurderingen av gjennomføringen for førstnevnte gruppe, skal faglig ansvarlig derfor legge særlig vekt på behovet for samfunnsbeskyttelse. I slike tilfeller har samfunnsvernhensynet prioritet foran behandlingshensynet.»

I denne etiske vurderingen mangler hensynet til samfunnsbeskyttelse fullstendig. Det er ikke nevnt med et ord.

2. Ingenting juridisk hindrer at informasjonen deles

Det salutogene perspektivet løftes frem i drøftingen. Men noe av det mest skremmende er at artikkelen selv peker på at det ikke er noe juridisk som hindrer at informasjonen deles. Det er bare helsepersonellets egen oppfatning av etikk i behandlingen av en person som er dømt til tvunget psykisk helsevern:

«Juridisk sett vil det være uproblematisk å formidle den aktuelle informasjonen til samarbeidende personer dersom det en informerer om er nødvendig informasjon for å kunne yte forsvarlig helsehjelp. Om formidling av informasjon begrunnes med de samarbeidende personenes behov for trygghet og sikkerhet, er det noe mer problematisk – men indirekte er helsepersonellets opplevelse av trygghet også en betingelse for at det kan ytes forsvarlig helsehjelp.»

I VGs artikler om ROP-boliger løftes det frem at altfor mange er på institusjon for lenge, og at de er utskrivningsklare. Men de er utskrivningsklare fra et behandlingsperspektiv. Det betyr ikke at de er så lite farlige for samfunnet at dommen blir opphevet. Bør man da bli skrevet ut til en kommune?

3. Den siste store testen

Tenk på en legestudent eller sykepleierstudent du kjenner, som har sommerjobb i den lokale hjemmetjenesten. Hva tenker du om at denne personen ikke skal få vite om risikoen knyttet til den de følger opp, fordi det kan gå ut over behandlingen?

Hva tenker du om denne overskriften i media: «Hjemmehjelpvikar drept av tidligere drapsmann. Hadde ingen kunnskap om historikken»?

• Hvem skal ha informasjon når en potensielt voldelig pasient overflyttes kommunehelsetjenesten? (Universitetet i Oslo)