NOU 2026:8 – Samarbeid og informasjonsdeling for å forebygge kriminalitet

Selv om NOU-en bevisst utelater psykisk sykdom, mener jeg det reiser noen spørsmål når den samtidig omfatter vold og overgrep i nære relasjoner. Vold mot egne foreldre skjer ganske ofte i forbindelse med psykisk sykdom. I Kripos-rapporten om drap og drapsforsøk begått av personer med alvorlige psykiske lidelser kan man lese at 42 familiemedlemmer utenom partnere var ofre i perioden 2014 til 2021. Rapporten skriver også:

«Det kan synes paradoksalt at det i liten grad er registrert tegn på konflikter og vold hos gjerningspersonene som oftest rammer egne foreldre (GRØNN). Det er nok likevel ikke slik at disse drapene og drapsforsøkene skjer helt uten forvarsler. Snarere er inntrykket fra sakene at flere av foreldrene utsettes for mye truende atferd og vold, uten at politiet involveres.»

Videre står det:

«I perioden 2014–2021 var det en tendens til økning i antall foreldre utsatt for drap eller drapsforsøk. To tredjedeler av foreldrene (18 av 27) ble ofre for dette etter 2017. Mange av disse foreldrene og andre pårørende står trolig i vanskelige situasjoner, med frykt for egen sikkerhet og lojalitetskonflikter med tanke på om og når de skal varsle offentlige myndigheter.»

Sånn sett blir det litt merkelig at saker knyttet til psykiatri er holdt utenfor utredningen i henhold til mandatet. Saker som hører inn under psykisk helsevernloven skal ikke tas med, fordi det pågår et eget arbeid der. Jeg har tidligere gitt et innspill til utvalget, men opplever at vold i nære relasjoner begått av personer som er psykisk syke, nærmest blir overlatt til helsesektoren.

Gjerningsmannen som drepte min mor var ikke tilregnelig på grunn av kronisk psykose etter langvarig rusbruk. Da er det volden som er problemet. Når fokuset ligger på hans psykiske helse, blir denne typen historikk i praksis stilt over straffeloven.

Hva sier dommene fra EMD?

Uansett står det en del svært viktige ting i NOU-en om Norges forpliktelser etter dommer fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Utvalget ser særlig på hva Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) sier om statens plikt til å forhindre kriminalitet, spesielt artikkel 2, 3 og 8.

Blant dommene det blir pekt på, er disse spesielt interessante:

• Osman-testen legges til grunn: myndighetene «knew or ought to have known» om en «real and immediate risk» mot et bestemt individ, og unnlot å gjøre det som med rimelighet kunne forventes.
• Kurt mot Østerrike (2019): Politiet skal hente inn relevant informasjon fra andre etater i stedet for å stole på at offeret forteller alt. Risikovurderingen skal deles med barnevern, skole og andre som har kontakt med den som er i fare.
• N.D. mot Sveits (2025): Sveits ble dømt selv om de manglet hjemmel i nasjonal rett for å dele voldsutøverens historikk. Staten vurderes som én enhet. Det som teller, er hva det offentlige samlet visste, ikke hva hver enkelt etat visste. Plikten kan også inntre før noen har anmeldt noe.
• O’Keeffe mot Irland: Irland brøt artikkel 3 fordi rutinene for å varsle om overgrep mot barn var for dårlige.

Høringsfristen er 1. november 2026

Høringsfristen er endret til 1. november 2026, så det er fortsatt mulig å sende inn innspill. Vil du lese mer, og særlig se hvilke høringssvar som er gitt, anbefaler jeg å se på regjeringens side for høringen.

• Høring av NOU 2026:8 hos regjeringen, med høringssvarene som er gitt
• Kripos-rapporten om voldshandlinger begått av personer med alvorlige psykiske lidelser